Født 30. oktober 1943, er du interessert i astrologi vet du at jeg er skorpion. Rundt meg raste verdenskrigen. Min far var tysk jagerpilot stasjonert på Sørlandet, min mor en 19 år gammel jente som forelsket seg i en okkupant. 8. mai 1945 kimte fredsklokkene over Europa. Jeg ble krigsfange, internert på flyplassen i Mandal, klar for deportasjon til Tyskland.
Av hundretusenvis av nordmann som var involvert i tysk virksomhet var det de 800 jentene som giftet seg med fienden som ble landsforvist. Ikke brakkebaronene som tjente millioner på krigen, ikke arbeidere som før kampene var slutt bygget flyplasser for fienden, det var disse jentene som måtte svi.
Sommeren 1945 vedtok Stortinget en lov med tilbakevirkende kraft for å ramme de få som giftet seg av kjærlighet til en tysk soldat.
Min far var tidligere testpilot og derfor interessant for engelsk etterretning. Vår avreise ble derfor utsatt, det reddet meg fra å vokse opp i et utbombet helvete i Hamburg. For utpå høsten tok myndighetene til vettet og endret loven. Kvinnene kunne bli, men uten noen rettigheter.
Jeg skal ikke klage, ingen har noen gang kalt meg tyskerunge. Til jeg var 14 år satt vi fire generasjoner rundt middagsbordet i min oldefars hus i Kongens gate.

Jeg var for rastløs til å få noe fornuftig ut av folkeskolen, dessuten var jeg hver vinter sengeliggende med bronkitt og en feber som varte flere uker.
Når jeg kom tilbake var skoletimene uendelige, lekser var heller ikke min greie.
Da var det mer spennende å lese Alexander Dumas, Jules Verne, Nevile Shute, eller bøker om krigen. Mitt andre hjem var biblioteket, drømmefabrikken.

Januar 1960, begynte jeg på Fiskå Verk, et smelteverk i utkanten av Kristiansand. Jeg hadde akkurat fylt 16 og ovnshallen ble en magisk opplevelse for en ustyrlig guttunge. Røyk, flammer og larm fra de store smelteovnene var som et eventyr.

Etter noen stormfulle år traff jeg Eldir. Sammen kjøpte vi i august 1968 et eldgammelt laftet hus dypt inne i skogen, innhus på en gammel gård. Stedet var utkanten av utkanten og likevel bare 14 km fra sentrum av Kristiansand.
Da vi kom dit var gården veiløst, vann hentet vi i brønnen bak den gamle låven som fungerte som dass. Vi hadde tre små, en nyfødt, og det tok tre år før vi fikk strøm.
Alt er mulig når en er forelsket.

I 1969 skiftet jeg jobb og begynte på Falconbridge, et nikkelraffineri i utkanten av Kristiansand. Den gangen var jeg politisk aktiv og ble etter hvert tillitsmann og sekretær i fagforeningen. Jeg hørte til på venstresiden, ung mann med en utopiske tanker på et samfunn som lar seg forandre til det bedre.

20. oktober 1973 fikk jeg via en bekjent tilbud om et to ukers vikariat som formingslærer på Grim ungdomsskole, jeg kunne begynne dagen etter. Jeg gikk derfor til personaldirektøren på Falconbridge, Sand som jeg kjente fra talrike forhandlinger. Her spurte jeg om det var mulig å slutte på dagen. Om det var, fyren ble overlykkelig endelig ble de kvitt meg. Da jeg var på veg ut sa direktøren de forløsende ordene, at min undergravende aktivitet hadde kostet bedriften 45 millioner kroner. Jeg visste at det var penger som bedret arbeidsmiljøet på fabrikken og var fornøyd med det.

Etter to uker ble vikariatet som lærer utvidet til et år. Det snodige var at jeg vikarierte for ”Stilken”, min lærer på framhaldsskolen. Han som seksten år tidligere i hver time vi hadde i bokføring, kastet klassens frimodigste elev ut på gangen. Ikke til rektor bare ut på gangen, her leste jeg bøker om andre og mer spennende steder. Nå var jeg vikar for samme lærer, livet er til tider en snodig opplevelse.
Det beste med den nye jobben var at jeg kunne sove til halv åtte. I de tretten foregående årene hadde vekkeklokka stått på halv seks. Inspirert av to ekstra timene i sengen søkte jeg opptak på Høyskolen på Agder, ADH, studiet i Offentlig Administrasjon.
Minstekrav for opptak var gymnas, jeg hadde et år på yrkesskolen. Likevel kom jeg inn og ble etter hvert formann i studentforeningen, et verv jeg hadde i tre semestre. Sammen med seks semestre i Høyskoletinget, tre av dem som prorektor tok studiene et år lenger enn forventet. Det var en læreprosess jeg ikke ville vært foruten.

På slutten av syttitallet ble jeg sosialsjef i en innlandskommune. Grei jobb, men etter to år hadde jeg fått nok. Jeg lengtet tilbake til skogen i Høvåg og fikk jobb som ungdomsleder i Lillesand kommune. Sommeren 1980 var vi skikkelige gateselgere og reiste rundt i sør- Norge for å selge messing og kobbersmykkene til Eldir.
Høsten dette året fikk jeg jobb som regionalsjef i Det Norske Flyktningråd, et kontor med over 30 ansatte. Vi hadde ansvar for mottak, skole og utplassering av flyktningene som kom til Sørlandet.

Hjemme i skogen hadde vi i 1973/74 bygget vårt eget keramikkverksted. Det sto der ubrukt. Saken var at vi først måtte vi lære hva som krevdes for å bli keramikere.
Først sommeren 1982 var tiden inne. Kontoret ble nedlagt, kommunene skulle selv overta flyktningmottaket og jeg var uten jobb, noe måtte jeg gjøre.
Nå lærte jeg meg å dreie. Klasket leiren på dreieskiven og forbannet meg på at dette var framtiden. Sommeren 1982 åpent vi verkstedet og folk kom og kjøpte det vi laget. Den høsten tok jeg for alltid farvel med det offentlige og ble keramiker på heltid. De neste årene satt jeg på dreieskiva mens Eldir dekorerte og glaserte ting som ble brent og solgt fra verkstedet vi kalte Høvåg Kunsthåndverk.
Raku ble etter hvert spesialiteten, det og te servise. Jeg vet ikke hvor mange tusen tekopper jeg har dreid. Kopper som Eldir hanket, dekorerte, glaserte og brant. Det var hardt arbeid som ga god uttelling.

Våren 1987 begynte jeg å gå i skogen. Kroppen var råtten etter flere stillesittende år på dreieskiva, jeg måtte ut og trimme. Med bedret almenntilstand kom leselysten tilbake. Jeg kom over bøker som Sjamanens väg av M. Harner og Seid av J. Eriksson, slikt inspirerte.
Nå leste jeg alt jeg kom over om fortidens tro og magiske verdensbilde. Etter hvert ble de gamle runene nyttige rådgivere.
De neste årene brukt jeg for å forstå sjamanismen, selve grunnmuren i okkultismen. Sammen med gode venner prøvde jeg det meste ut i praksis.

Sjamanistiske trommereiser tok meg med til ukjente steder der fortidens magiske gestalter holder hus. Skogen rundt meg ble til en okkult katedral der jeg fikk kontakt med urkrefter som ikke var kontaktet på hundrevis av år.
Inspirert av min nye viten skrev jeg i 1989/90 manuskriptet til ”Sjamanens Hest” og like etter råmanus til boken ”De magiske Runene”. Linker til begge bøkene finner du på forsiden.
Like etter at jeg hadde skrevet dem kjøpte vi hele gården. Hundre mål med nye muligheter, manuskriptene ble liggende.

18. mai 1992 klokken 14.55 skulle jeg på tur i Randvigskogen. Jeg brøytet meg gjennom krattskogen som sto tett dalen ned mot Daletjønn. Det var der og da jeg plutselig så for meg det som siden ble Bronseplassen med langhus og gårdstun.
Da jeg kom opp på Skiberåsen, mål for dagens tur tegnet jeg klokken 15.35 i notisboken hva jeg hadde sett. Jeg følte at det var en virkeliggjøring av det jeg beskrev ”Sjamanens Hest”. En føring for framtiden i fortidens tegn.

Etter å ha ryddet og drenert de vassjuke jordene begynte vi året etter å rekonstruere bronsealder. Med en arbeidsgjeng på 15 menn og kvinner bygget vi vinteren 1994 et 200 kvadratmeter store langhus.

Bronseplassen ble offisielt åpnet i mai 1995, i oktober året etter arrangerte vi det første vikingmarkedet. Det var da vi forsto at folk var mer interessert i vikingtid enn i bronsealder. Vi bygde begge deler. De neste årene raste av sted, Bronseplassen krevde alt vi hadde av tid så manuskriptene ble liggende. Først i 1998 ga vi ut; ”Sjamanens Hest”.

Høsten 1999 fikk jeg igjen ro til å skrive. Den først boken var ”Konge på Haugen”, en oppvekst-roman som ennå ikke er publisert, noe hemmeligheter skal en holde for seg selv. Det står i mine etterlatenskaper at boken først skal publiseres etter min død.

I november dette året år begynte jeg på ”Sagaen om Vilje Gormsdatter”. De første to bøkene, ”Bortført” og ”Sølvskatten.
Høsten 2000 skrev jeg ”Hevnen” før jeg om vinteren dro til Almunecar i Spania og skrev ”Flukten” og ”Bryllupet”. Tilbake i Norge skrev jeg våren 2001 ”Giftmordet”. Så ble manuskriptene igjen liggende.
For de neste årene brukte jeg først på å lære 3D. Så tok jeg opp en gammel lidenskap fotografering. I den digitale verden kunne jeg leke med bildene i Adobe Photoshop. Sommeren 2007 hadde jeg separatutstilling i Lillesand med egne bilder.

2008/09 skrev jeg og hadde regi på teaterforestillingen ”Den siste kongen på Agder”, med tretti medvirkende. Eldir hadde ansvar for vikingkostymene. Det ble fem nattforestillinger med fulle hus og terningkast 4 i Fævennen. Det beste var at teateroppsetningen gikk i pluss.

Etter dette brukte jeg et par år på å skrive og redigere bilder og tekst i boken ”Min fars Krig” som er utgitt på Commentum forlag.
Jeg har laget filmer fra byggingen av langhuset, foruten vikingenes blot og henging på Bronseplassen. Du finner lenken til filmene på åpningssiden.

For et par år siden var turen kommet til de gamle manuskriptene. Jeg fullførte ”De magiske runene”. Så sto ”Sagaen om Vilje Gormsdatter” for tur. Det var en spennende opplevelse og lese de 15 år gamle manuskriptene. Det er over 1200 A4 sider. Noe husket jeg andre ting var det nesten magisk å lese. Et var sikkert jeg kunne ikke la bøkene sovne på harddisken, jeg måtte dele dem med deg.

Høsten 2016 legger jeg ut første bind til gratis nedlast på PC, nettbrett og telefon. Siden kommer nye bøker etter hvert til alle er ute.

Denne vinteren skriver jeg bok sju, forhåpentligvis også bok åtte. Råstoff til begge har jeg i hodet. Neste år skriver jeg den foreløpige siste i serien, i alt ni bøker.

Men det er klart, om du liker Sagaen om Vilje Gormsdatter er det mulig det blir flere bøker.